Det er veldig viktig å bli bedt for, at folk husker på meg og min familie i bønn både når det gjelder arbeid og hverdagsliv. I tunge stunder kan jeg kjenne at jeg får det jeg trenger til å fortsette, og jeg tror dette kommer av forbønn, sier Anita Stokka Zimsen (35). Opprinnelig kommer hun fra Hommersåk, og er utdannet vernepleier. Nå bor hun i Abidjan i Elfenbenskysten sammen med mannen Svenni og deres fire barn. Elfenbenskysten utgjør sammen med Mali Vest-Afrika-feltet til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). I Abidjan jobber Anita både i kirken, administrasjonen og på gjestehuset. 

– Bønn er viktig for meg. Det er godt å kunne komme til Jesus når som helst med hver lille tanke. Å kunne ha fellesskap med Gud gjennom bønn. Kanskje spesielt hvis jeg har hatt det tungt, så har jeg grepet til bønnen. Arbeidet jeg står i kan ofte være vanskelig, men Gud leder meg, og jeg vil legge alle mine problemer og bekymringer i hans hender. 

Det finnes så mange løfter i forhold til bønn, for eksempel Matteus 7, 7-8:

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.»

I 2017 bodde Anita i en landsby i Mali med sin familie, og jobbet som misjonær der. Anita skulle bli kjent med folk i landbyen, og være et vitne i hverdagen. Hun drev også en barneklubb, og gjorde noe administrativt arbeid. 

– Når vi skulle slappe av reiste vi ofte på tur til hovedstaden. I 2017 var svigermoren min fra Island på besøk hos oss, og vi tenkte derfor at vi skulle ta en tur til en resort nær hovedstaden som vi pleide bruke. 

Vi overnattet en natt, og skulle være en natt til. På ettermiddagen var vi ved et basseng som ligger oppe i fjellet. Mannen min og våre to gutter gikk ned til hytta vår for å slappe av litt. Svigermor og datteren vår Naomi var i bassenget, og jeg satte meg for å gi babyen vår mat. 

Plutselig hørte vi skudd. Jeg forsto ikke helt hva det var først, det tok noen sekunder før det gikk opp for meg. Folk fikk panikk rundt meg. Med babyen på armen sprang jeg opp mot fjellet sammen med svigermor og Naomi. Der oppe hadde vi resorten bak oss, og det var på resorten skuddene kom fra. Jeg hadde med meg mobilen og ringte mannen min. Han fortalte at de var kommet inn i hytta. 

Det var ikke så mye å gjemme oss i, det var mest berg, lavt gress og små trær. Jeg tenkte at «nå kommer jeg til å dø». Jeg følte at skuddene kom rett bak meg, og på siden. 

Det var masse skudd hele tiden. Vi hadde badetøy på, og ingen sko, og underlaget var veldig vondt å trå på. Jeg hadde babyen i armene. Hun sov da dette begynte, men våknet da vi begynte å løpe. 

Vi fikk følge av to FN soldater som også var gjester på resorten da dette skjedde. Han ene hadde en pistol med seg. Vi løp sammen oppover fjellet til vi følte oss litt tryggere. Der tok vi en pause når skuddene ikke var så mange. 

Vi kunne nå høre en politibil som nærmet seg. Jeg hadde hele tiden kontakt med min mann. Jeg husker vi ba så mye, jeg snakket til Gud hele tiden og løftet hendene oppover. 

Det føltes godt å kunne be til Gud. Det var det første jeg tenkte på, jeg kunne ikke gjøre noe annet. Flere visste nå om terrorangrepet og mange var med oss i bønn. 

Vi hørte nå periodevis masse skudd, og så pause. Vi gikk lenger opp i fjellet til vi kom til et gjerde, der så vi flere av gjestene fra resorten. Jeg hadde nå gått tom for batteri på mobilen, så jeg kunne ikke vite hvordan det gikk med Svenni, Aron og David. 

Lå under senga

Vi gikk under gjerdet til de andre. Der møtte vi en spansk armert soldat som hadde kommet for å hjelpe. Det begynte å bli mørkt. Alle damene fikk låne sko, og så gikk vi ned til en landsby på andre siden av fjellet. Der ble vi hentet av FN-styrker og tatt med til den norske militærleiren hvor vi fikk mat, klær og legehjelp. Det var så godt å bli tatt vare på av dem. 

Jeg fikk vite at resten av familien fremdeles var i hytta, men at de skulle hentes ut snart. Jeg ble så lettet da jeg fikk vite det. Jeg ladet mobilen min, og fikk kontakt med mannen min igjen. Han og guttene hadde gjemt seg under senga, og guttene hadde faktisk sovnet etter hvert.   

Svenni, Aron og David kom til militær-leiren noen timer senere. Det var så godt å være sammen igjen! Vi fikk god hjelp etterpå til å bearbeide det som hadde skjedd, først i Mali, så i Elfenbenskysten og til slutt i Norge. Det viste seg at ni personer hadde dødd i angrepet, fire av dem var terrorister.   

Vi opplevde Guds hjelp på en nær og sterk måte. Vi har hørt om så mange som ba for oss akkurat da dette skjedde. Vi er sikre på at Gud reddet hele familien vår.