Anne-Britt Eines var bare 15 år da hun fikk kall til å reise ut som misjonær. 

– Jeg var i kirken på Raufoss da jeg plutselig fikk et bilde inni meg. Jeg så tydelig meg selv stå under et palmetre med to sorte babyer, en på hver arm. Bildet slapp aldri taket, og førte til at jeg utdannet meg til sykepleier og jordmor, forteller Anne-Britt.

Mange år senere så hun det samme bildet igjen. 

– Den gang fotograferte vi med filmruller som vi fremkalte i Norge. Da jeg fikk en bunke bilder i retur så jeg plutselig noe spesielt: et av fotografiene var identisk med bildet jeg hadde fått inni meg som 15-åring. Men denne gangen var det virkelig, og viste meg utenfor fødestua i Monga. Babyene jeg holdt i armene mine var to tvillinger som jeg hadde vært med på å forløse, forteller Anne-Britt. 

Hun reiste til Kongo sammen med mannen sin, Gunnar Jan Eines, som hun traff på misjonsskolen på Stabekk. Sønnen deres var ett år da de reiste ut. Andre perioden de dro til Kongo var datteren født.

– Begge ungene våre begynte å gå på kongolesisk jord. Da vi kom hjem etter til sammen syv år ute, så trodde jeg at misjonærlivet var over. Men i 2004 fikk jeg kallet på ny. Sammen med Simonette Håland fra Ålgård i Stavanger drev jeg et mor/barn prosjekt i åtte år. Da reiste jeg også ut for Baptistsamfunnet, men jeg bodde ikke i DR Kongo fast. I stedet reiste jeg ut en-to ganger i året – i alt fra tre uker til tre måneder, forteller Anne-Britt. 

I flere år sto hun på bønnekortet til SMR.Sykepleiernes Misjonsring har også støttet fem forskjellige fødestuer som Anne-Britt har vært med å bygge opp. 

Ubetjent søndag morgen

Historien med bønnesvaret som hun skal fortelle om skjedde i 1985, da hun bodde fast i Kongo sammen med familien sin. 

– Jeg får gåsehud fortsatt, når jeg tenker på det. Jeg er helt sikker på at det var Gud som grep inn, forteller Anne-Britt.

Et norsk misjonærektepar og deres tre barn kom ut til Bondo, langt inni i bushen, i øvre Kongo for å hjelpe til på poliklinikken. 

– På høsten ble kvinnen syk. Hun må ha fått et insektbitt eller noe, for oppe på låret hennes bredte det seg ei stor vannblemme. Den ble bare større og større helt til den fylte hele håndflaten min. Søndag formiddag skulle vi bare se til henne før gudstjenesten. Da var huden blitt alarmerende hissig under blemma og rundt. Jeg turte ikke å stikke hull på den. Da vet jeg ikke hva som ville skjedd. 

Jeg bestemte meg for å kalle opp den amerikanske misjonsstasjonen på radio og spørre om de hadde et fly inne. 

Mens Simonette Håland og jeg går ned bakken til radiohuset, ber vi hele tiden til Gud om hjelp. Vi ba om at de måtte høre oppkallingen vår, og at de hadde et fly å sende, forteller Anne-Britt.

Hun slo på radioen og kalte opp misjonsstasjonen i Karawa. 

– En mannsstemme svarte meg like tydelig som om han skulle stått utenfor døra. – Jeg kommer, svarte flyveren. – Vær klare om 45 minutter. 

Etterpå, da jeg snakket med flyveren, fortalte han meg at radioen egentlig skulle vært ubetjent da jeg kalte dem opp søndag morgen. Men akkurat da hadde flyveren faren sin på besøk. Og her kommer bønnesvaret: Akkurat da vi begynte å be og gikk ned mot radiohuset, spurte flyveren faren sin om ikke han ville bli med opp i radiohuset på flyplassen for å se hvordan ting foregikk der. «Så da jeg slo på radioen, for å vise pappa, så hørte jeg Bondo kalle på meg,» fortalte flyveren. (Bondo var navnet på misjonsstasjonen.)

Innlagt i flere måneder

Den norske misjonæren ble fraktet med fly til sykehus i Nairobi i Kenya. Derfra gikk det rett til Ullevål sykehus i Oslo. 

– På Ullevål lå hun først på overvåkningen i flere uker, deretter på lukket intensivavdeling i flere måneder. Det viste seg nemlig at hun hadde fått noen farlige anaerobe bakterier. De spiser opp kjøttet og trives der det ikke er surstoff. Først etter et halvt år kom hun ut igjen til Bondo, forteller Anne-Britt. 

– Ja, Gud hører når vi ber, det er jeg overbevist om!