På Bønnekortet for 2025, under «Tirsdag», finner du misjonssykepleier Bjørg Thun Dalene fra Pinsemisjonen. Hun reiste ut til DR Kongo første gang i 1988. Men Bjørg jobber ikke som sykepleier lenger. 

– De siste årene har jeg vært i bygge-bransjen. Nå bygger jeg barnehager, skoler og sykehus. Det er ikke NORAD-prosjekter, men gjøres ved hjelp av frivillige gaver, forteller Bjørg på telefon fra Afrika.

Hun skal hjem til jul, men i januar måned går turen ned til DR Kongo igjen. Der holder hun til i landsbyen Kakwende, helt øst i landet, cirka ti mil fra grensen til Rwanda.  

– Om det er farlig i DR Kongo? Mediene hjemme overdriver. Mye av det de skriver om DR Kongo må du ta med en klype salt. Enkelte steder i Kongo har det alltid vært uro. Det må vi bare leve med. Men her jeg bor er det fred og ro, sier Bjørg. 

Da hun kom til området for 36 år siden drev misjonsstasjonen en liten poliklinikk og fødestue. Siden den gang har arbeidet vokst til et helt sykehus med operasjonsstue, røntgenapparat og fast ansatte leger. 

– Jeg pleier å si at jeg er ikke så veldig høylytt av meg og har ikke så mange store ord og visjoner. Det er vel derfor Gud har måttet gi meg noen konkrete bønnesvar for å vekke meg opp litt. For bønnesvar har jeg fått. Et helt konkret bønnesvar skjedde i min første tid her, tidlig på 90-tallet. Hele pengebeholdningen i landet ble devaluert, og nye penger ble innført. Det viste seg at de bare hadde trykket opp store sedler. Sedlene gikk det ikke an å bruke, for det fantes ikke vekslepenger. 

Den gangen var vi 50-60 personer fra Norge som bodde her, med smått og stort, i tillegg til de lokale arbeiderne. Jeg dro til byen Bukavu for å handle, slik jeg pleide. Men det ble bomtur. Selv om vi hadde penger på konto, fantes det ikke pengsedler og mynter. «Ja, ja,» tenkte jeg. «Vi har bananer på trærne og litt grønnsaker i åkeren. Vi får leve av det til det ordner seg.» 

Da jeg kom hjem måtte jeg forklare arbeiderne våre at jeg ikke kunne gi dem lønn. «Dere er like blakke som meg nå. Penger får dere få når de kommer,» sa jeg. 

Kokken på misjonsstasjonen pleide å bake brød flere ganger hver uke. Bjørg har alltid hatt som policy at de som kommer innom misjonsstasjonen ikke skal gå sultne derfra. Det var derfor mange munner å mette. 

Nå var melet i den store tønna nesten brukt opp. – Det var bare litt igjen i bunnen. Da la jeg bare hånda på tønna i forbifarten og sa «Gud velsigne den tønna. Du har oversikten.» Det var ikke noen stor bønn. 

Kokken min bakte brød. To og tre ganger i uka. Og melet tok ikke slutt. Det var Sarepta krukke, det! En dag jeg skulle gå forbi der, så sto kokken på hodet nedi tønna og smilte over hele fjeset. «Jeg har bedt for den tønna, jeg,» sa jeg. «Tror du ikke jeg skjønner det?» svarte han. Så når du har opplevd sånt, da kan du jo ikke tvile på Guds omsorg. 

Først flere uker senere, da jeg fikk ta ut penger av banken igjen, da tok melet slutt. Da fylte jeg på en med en 50 kilos sekk fra byen, forteller Bjørg.

– Hva har det bønnesvaret betydd for deg siden? 

– At Gud bryr seg om også småting i hverdagen. Vi kan komme til ham med alt, smått som stort. Når vi føler at vi er på den plassen Gud har satt oss, så får vi det vi trenger.