– Eli Vollen reiste ut som misjonær til Kamerun for Det Norske Misjonsselskap første gang i 1976 og avsluttet i 1996. 

– Det ble tre perioder, totalt cirka 13 år med aktiv tjeneste «ute». I løpet av den tiden erfarte jeg at bønn og forbønn er alfa og omega. Jeg sto på bønnelista til SMR. Det ga trygghet og styrke i hverdagen. Fortsatt bruker jeg bønnekortet til SMR daglig, forteller Eli.  

Da hun ankom Kamerun måtte hun gjennom et halvt års språkstudie for å lære fulani, et av de mange lokale språkene.

– Jeg arbeidet på to forskjellige sykehus (tre pluss to år). Var operasjonssykepleier og jordmor før jeg reiste ut. Etter 1. periode ble jeg spurt om å ta utdanning innen anestesi, ett års utdanning. 

3. periode tilbrakte jeg på et stort helsesenter i Bankim, uten lege. Dette helsesenteret lå ved en hovedvei med mye trafikk til havnebyen Douala. Mye trafikk og mange bilulykker med skader, forteller Eli.

– Før jeg reiste ut til denne perioden, fikk jeg et spørsmål fra en misjonsvenn; «Hva vil du vi skal be om for deg når du reiser ut?» «Be om at jeg får være trygg og trives», sa jeg. Ekteparet, som selv hadde vært misjonærer i Kina, sendte jevnlig brev. Det var som regel han som skrev. Og alltid sto denne setningen; «vi ber om at du får være trygg og trives.» Det føltes helt fantastisk! Jeg glemmer det aldri! forteller Eli.

Hun måtte ofte reise alene til avsides-liggende landsbyer og vaksinere. Av og til fikk hun låne en seng i en jordhytte eller hun sov i bilen på landeveien. Uansett hvilken stråtekket jordhytte eller landsby hun sov i, så følte hun seg trygg og sov godt. 

Den første tiden i Bankim var hun alene norsk på misjonsstasjonen. Det skulle være en vaktmann der, men Eli glemte at han var der. – Jeg følte meg trygg fra første dag. Derfor oppsøkte jeg vaktmannen og sa ham opp. Jeg tenkte at misjonen kunne spare de pengene når jeg likevel var trygg, forteller Eli og smiler. 

En dag kom det to menn og sa de skulle skifte et vindu. De demonterte det største av vinduene og tok det med seg. «Hvordan skal dette gå?» tenkte Eli. Nå kunne jo hvem som helst ta seg inn i huset mens hun sov. Mens hun tenkte på dette, så kom det to menn og banket på døra. – Vi skal være vaktmenn her mens vinduet blir reparert. Og vi skal sove i stua der det ikke er vindu, fortalte de. Med seg hadde de buer og piler med gift på.     

– Jeg ble så glad! Jeg kjente meg helt trygg da jeg la meg. Og jeg sov utrolig godt. Det var bønnesvar! forteller Eli. 

Etter et og et halvt år ble hun spurt om å reise til en annen stasjon, Gadjiwan, 20 mil fra 

Ngaoundéré. Der ble hun i seks år. Det var mange utfordringer på dårlige veier, spesielt ille var det i regntiden. 

– I Gadjiwan var det et mindre helsesenter. Jeg drev da vaksinering i flere omliggende landsbyer. Der jeg overnattet hadde vi «møte» om kvelden. En gang jeg var der, spurte jeg landsbysjefen om han hadde opplyst om møtet om kvelden? Landsbysjefen var kristen. Han svarte at, nei, det hadde han ikke gjort. Jeg ble så skuffet. – Frøken, sa han. – Alle vet at når du er her, så blir det møte om kvelden. Du skal se at når mørket faller på, vil du se lyslyktene komme fra alle kanter. Folket vet at når du kommer, blir det møte i min besøkshytte. 

Slik ble det også denne kvelden. Det var sterkt! Jeg fikk også oppleve en dåpsgudstjeneste i denne landsbyen. En prest var med dem ved den anledningen. 13 ble døpt, både barn og voksne. Sterkt! sier Eli.

– Jeg takker for årene jeg fikk i Kamerun. Om det var mange utfordringer og tøffe tak, sitter jeg igjen med glede og takk til Gud.