2. juledag 2013 er blitt et før og etter i Hildegard Anthun Ørsnes liv. Det regnet og var glatt. En sjåfør av en minibuss mistet kontrollen, fikk sleng på bilen og havnet i motsatt kjørefelt. Der frontkolliderte han med Hildegard. Etter flere uker på sykehus på Jamaica ble Hildegard fløyet til Norge med flere brudd og alvorlig hjerneslag.

– For meg er bønn viktig og nødvendig hver dag. Før hjerneslaget var det viktig, men etter hjerneslaget er bønn blitt en enda større del av livet mitt, forteller Hildegard.

Hun får hjelp av ektemannen Bernt Olaf Ørsnes til å svare på spørsmålene i dette intervjuet. Hjerneslaget har gitt henne afasi, det vil si en svikt i evnen til å bruke og forstå ord. Hver uke trener hun med fysioterapeut og logoped for å bli bedre. Håpet er en dag å kunne snakke og skrive igjen, og å parkere rullestolen for godt.

Utenlands i flere år    

Hildegard har vært utstasjonert for Frelsesarmeen i flere perioder. Fra 1988-1990 var hun sykepleier på Haiti ved en mobil ernæringsklinikk som kjørte rundt til små landsbyer i områder sør-vest på Haiti. I 1990 flyttet hun til Kingston på Jamaica. Der jobbet hun som helsesykepleier på internatskolen The Salvation Army School for the Blind and Visually Impaired. Dette er en skole for blinde, svaksynte og døve i alderen 3-20 år. Skolen hadde cirka 100 internat-elever og 20 som bodde hjemme.

– Vi hadde egen sykestue hvor vi delte ut medisiner, vi hadde sårstell og barna bodde på sykestua dersom de trengte tilsyn eller hadde smittsomme sykdommer. Vi fulgte også opp elever i forhold til legebesøk, tannlegebesøk og de som ble lagt inn på sykehus, forteller Hildegard.

Fra 1992 til 1995 hadde hun og Bernt Olaf ansvar for barnehjemmet «The Nest».

– Jeg var blant annet ansvarlig for medisin- og helseoppfølging av barna. Jeg hadde også ansvar for fjernadopsjonsprogrammene vi var tilsluttet, sier Hildegard. Bernt Olaf er også utdannet sykepleier, og har stått på SMRs bønnekort sammen med Hildegard.    

Etter dette var ekteparet noen år hjemme i Norge før de reiste tilbake til Jamaica i september 2012. Der jobbet Hildegard på Frelsesarmeens hovedkvarter for Karibia hvor de ansatte hadde ansvar for arbeidet i 16 ulike land; fra Belize i Mellom-Amerika til Guyana, Surinam og Fransk Guyana på nordkysten av Sør-Amerika, og 12 øy-nasjoner i Karibia.

– Mitt ansvar ved hovedkvarteret var det diakonale arbeidet i disse landene, samt pensjonerte offiserer i Frelsesarmeen. «Women’s Auxiliary», en gruppe forretnings-kvinner som støttet Frelsesarmeens arbeid i Karibia, var også under min ledelse. Dessverre måtte vi flytte tilbake til Norge mye tidligere enn planlagt på grunn av bilulykken, forteller Hildegard.

– Hva tror du det har betydd for deg i ditt virke at du systematisk er blitt bedt for av medlemmene i Sykepleiernes Misjonsring?

– Da jeg tjenestegjorde i Karibia var det veldig trygt å vite at mange hjemme ba for meg og familien. Forbønn har alltid vært svært viktig for meg. Det er det nå også, nå som jeg er i en rehabiliteringsprosess etter slaget.

Jeg har tro på forbønn. Jeg tror forbønn er en medvirkende årsak til at jeg har vært i stand til å fortsette å dele mitt vitnesbyrd gjennom sang og bønn. Mannen min og jeg har hatt flere møter hvor vi har kunnet vitne om Guds trofasthet, også når alt er blitt snudd opp ned.

Jeg har ofte bedt til Gud om at han må bruke meg med de begrensninger jeg har, spesielt etter bilulykken. Gang på gang har jeg fått tilbakemeldinger på at andre er blitt velsignet på grunn av det Gud har gjort gjennom meg, forteller Hildegard.

Gjennom livet har det vært mange bønnesvar. En gang på Haiti var det dramatisk.

– Vi hadde vært i Port-au-Prince og var på vei hjem til Fond-des-Negres hvor vi bodde. På veien ble vi stanset to ganger i  veiblokader. En sint mobb sto med steiner i hånda og ville knuse bilruta og tvinge Bernt Olaf, mannen min, ut av bilen. Begge disse gangene svarte Gud på min bønn, og vi fikk returnere til Port-au-Prince til Frelsesarmeens barnehjem. Der overnattet vi noen dager til ting hadde roet seg, forteller Hildegard.

Selv om bilulykken har tatt fra henne mye, synes hun at hun også har fått mye. – Jesus er «mer» inni meg nå enn da jeg var frisk. Jeg har fått et annerledes og dypere forhold til Gud. Han kan ikke tørke vekk tårene mine, men jeg kjenner at Han er der.