Ð De første årene i Pakistan jobbet jeg med undervisning i søndagsskolen og med kvinnearbeid, forteller Marit.

/Dette intervjuet er tidligere publisert i bladet Misjonsringen./

– Bønn kan forandre alt!

– Mange i Pakistan tror på skjebnen, at alt i livet er forutbestemt. Det gjør ikke jeg. I Bibelen står det at alle våre dager er talte av Gud. Men det betyr ikke at ting er forutbestemt. Når vi ber kan vi røre ved Guds finger. Ellers ville ikke våre bønner vært verdt noe i det hele tatt, mener Marit Rasmussen fra Sande i Vestfold.

Ofte sitter jeg i stillhet. Jeg spør Gud «hva vil du si meg nå?» Og så venter jeg på hva Han vil minne meg på. I tillegg til den vanlige bønnen prater jeg mye med Gud i løpet av dagen. Jeg føler at det beriker meg, sier Marit Rasmussen (77). Nå er hun pensjonist, men i 13 år var hun misjonær i Pakistan for Pinsevennenes Ytremisjon (PYM).

– Uten bønn går det ikke. Bønn er å henvende seg til Vårherre. Bønn gir trygghet, og er en ryggrad i alt. Forbønn – det er at noen løfter deg opp i bønn. Det er ikke uten betydning, det er helt sikkert. Da jeg var ute i tjeneste i Pakistan, og oppdaget at jeg sto på bønnekortet til Sykepleiernes Misjonsring, ble jeg veldig glad. Det er ikke alltid at den som ber for andre får sagt noe konkret om situasjonen, men Gud ser alt. Han vet, sier Marit.

For også kristne opplever vonde ting.

– Da jeg var hjemme fra Pakistan på juleferie i 2012 fikk jeg en tøff beskjed. Den svenske misjonæren, som jeg samarbeidet tett med, var blitt skutt og drept. Birgitta hadde vært misjonær i Pakistan i 40 år. Vi bodde vegg i vegg, og jeg pleide å sitte på med henne i bilen hver dag.

– Hva skjedde?

– Birgitta var på vei hjem. Da hun stoppet foran porten kom en motorsykkel med to personer kjørende opp på siden av bilen. Birgitta åpnet vinduet, antakelig for å spørre hva de ville. Da skjøt de henne rett i brystet. Hadde jeg sittet ved siden av henne, slik jeg pleide, ville jeg antakelig blitt drept jeg og, forteller Marit. Noe mer enn det vet hun ikke om det som hendte. Ingen er blitt tatt for ugjerningen.

– Det var helt forferdelig! Jeg snakket med henne på telefonen samme dag det hendte, sier Marit. Sammen med noen ansatte fra Norge og Sverige fikk hun den vonde oppgaven å rydde opp i leiligheten til Birgitta. Etter det flyttet hun fra området for å bo i nærheten av noen andre misjonærer.

Uvurderlig hjelp

Bare noen måneder etter at kollegaen hennes ble skutt, havnet Marit i en stygg bilulykke. Sjåføren i den andre bilen kjørte for fort, og braste rett inn i bilen Marit satt i.

– Jeg kom hjem til Norge på båre med brudd på tre-fire ribbein og bekkenet. I en sånn periode er det til uvurderlig hjelp å vite at noen husker på deg i bønn.

Jeg har aldri bebreidet Gud for noe som har hendt meg. Jeg har heller tenkt at jeg har vært heldig som kan henvende meg til en levende Gud. Vi skal få hjelp, ikke være hjelpeløse. Men vi har ingen garanti for at vi ikke skal møte tøffe ting, sier Marit.

Hun vet godt hva hun snakker om. Det var særlig vondt da hun mistet mannen sin for mange år siden.

– Jeg vil si at det går an å være ergerlig på Gud. Men man kommer ingen vei med det! Det er en sang som sier «Velt alle dine veier og all din hjertesorg på ham». Det er noe av det beste du kan gjøre!

Preken på sparket

Hun husker en av de første prekenene hun skulle holde i Pakistan. Det var ikke enkelt å skulle sjonglere mellom norsk, engelsk og urdu. Hun hadde forberedt seg i flere dager, og notert ned hele talen på engelsk. Menneskene hun skulle møte var i alle aldre, fra helt små til gamle. Som vanlig var det en stor skare samlet.

Men det var noe som ikke stemte.   

– Jeg kjente inni meg at «den prekenen der kan du bare legge vekk.» Det var som om Gud sa: «Legg vekk de greiene der, så skal jeg guide deg gjennom.» Akkurat da tror jeg det var noen som ba for meg. For jeg opplevde det ikke som enkelt. Jeg hadde gjort leksa mi, og så fikk jeg beskjed om å legge vekk det hele. Det endte med at jeg snakket ut fra Johannes evangelium, kapitel 3, vers 16, det helt sentrale evangeliet. Siden har jeg aldri vært redd for ikke å ha notater nok, sier Marit.    

Byttet oppgaver

I begynnelsen av oppholdet i Pakistan skjedde det noe. En kveld hun skulle gå hjem fra språkskolen ble hun stående og se opp mot fjellene i Himalaya.

– Gud stoppet meg på veien. Og så følte jeg det som om Han sa til meg: «Hvis jeg tar fra deg det aller meste – er det nok for deg at du går ut med mitt evangelium?».

Hele mitt yrkesaktive liv hadde jeg vært sykepleier. Der og da føltes som om Gud tok fra meg alt det som jeg lente meg på. Jeg kjente at tårene rant og rant mens jeg så på de majestetiske fjellene.

«Ja, det er nok,» svarte jeg. Og slik ble det. Etter språkskolen jobbet jeg med undervisning på søndagsskolen og med kvinnearbeid. Fokuset ble å fortelle om Jesus, hvem Han er. Det tok noen år før jeg fikk tilbake sykepleie-oppgavene, forteller Marit.

Ta neste buss!

Av og til sender Gud beskjeder gjennom andre. En gang Marit var på besøk i en landsby i Gilgit, opp mot Himalaya-traktene, hadde hun en diskusjon med pastor Sajjad. Landsbyen lå langt fra misjonsstasjonen, rundt 20 timer med buss langs den gamle «Silkeveien». Marit skulle hjem, og hadde bestemt seg for å ta bussen klokka 17.00.

– «Nei, det skal du ikke,» sa Sajjad til meg. «Du skal ta bussen klokka 19.00.» «Nei, jeg skal ta 17-bussen,» sa jeg. «Det er lettere for meg å reise med den. Da slipper jeg å reise hele natta». «Nei, du skal reise med 19-bussen,» sa Sajjad. Ja, vel, tenkte jeg. Her er det Gud som rår. Nå har Sajjad fått noe av Gud, tenkte jeg.

Dermed tok jeg 19-bussen. Men det ble ingen vanlig tur. Etter to timer ble bussen vår stanset, og så måtte vi over i en annen buss. Stemningen var ubehagelig. «Nå er det godt jeg er mellom 50 og 60 år, og ikke 30,» tenkte jeg. Den nye bussen fikk følge av en politieskorte helt frem.

Først tre-fire år senere fikk jeg høre av pastor Sajjad hva som var skjedd. Bussen som jeg hadde tenkt til å ta klokka 17.00 var blitt ranet av røvere på veien, og flere passasjerer var blitt drept. Hadde jeg vært på den bussen ville jeg kanskje vært blant de drepte?       

Mange pakistanere tror på skjebnen, at livet er forutbestemt. Det tror ikke Marit.

– Det står i Bibelen at alle våre dager er talte. Men at Gud har talt våre dager er ikke det samme som at ting er forutbestemt. Jeg tror at bønn kan forandre ting, bønn kan røre ved Guds finger. Ellers ville ikke våre bønner vært verdt noe i det hele tatt, mener Marit Rasmussen. – Vi har lov til å be! Det er det det handler om.

Den svenske misjonæren Birgitta, Marits kollega.
Slik så bilen ut etter krasjet.
Evangelisering for kvinner har vært en viktig jobb.
Silkeveien var en historisk karavanevei mellom Europa og Kina, i bruk allerede fra 100-tallet. Veien ble oppkalt etter silke, en av varene som ble fraktet. Da Marit skulle hjem fra Gilgit måtte hun kjøre mange timer i buss på den bratte og svingete veien.