«Hun har stivkrampe», hvisket min etiopiske kollega til meg. Vi visste begge to at da var håpet ute. Den nyfødte babyen kom til å dø.

Vi var på besøk i ei av hyttene i landsbyen Sirba hvor vi bodde. Året var 2002. I hytta bodde en mor med en nyfødt baby. Babyen var svært syk. Kollegaen min så med en gang at barnet hadde stivkrampe. Han forklarte til moren at dessverre var det ingenting vi kunne gjøre. Men moren ga ikke opp. Hun tryglet meg om jeg vær så snill kunne be for barnet. «Hvis du ber for henne så blir hun frisk,» sa hun. Jeg vet ikke om kvinnen var blant dem som var blitt døpt. Det var bare noen få år siden Gudrun og Johannes Austgulen og Ståle Storaas hadde flyttet til Sirba og kirken var blitt bygget.

Jeg synes ikke jeg kunne si nei da jeg ble spurt om å be for et sykt barn. På min stotrende gumuz (det lokale språket) ba jeg en svært enkel bønn hvor jeg takket Gud for at Han hadde skapt dette barnet, og ba Ham om å gjøre henne frisk igjen.

Moren var takknemlig og rolig da vi gikk. Tre dager senere kom hun gledesstrålende til klinikken med barnet. Den lille jenta var blitt frisk igjen!

Det er lett å tenke at barnet kanskje ikke hadde stivkrampe likevel, men jeg har tillit til det kliniske blikket til min kollega, og jeg har tillit til Gud. Vi vet jo at Gud kan helbrede.

Det finnes mange historier om mennesker som er blitt friske på uforklarlig vis. Det er ikke uvanlig i Etiopia. Denne historien er likevel spesiell for meg. Kvinnen viste så stor tillit til Gud og til bønn. Og bønnen var så enkel. Det ble tydelig at når Gud svarer er det ikke avhengig av flotte formuleringer, lengde eller mengde bønn, forteller Mirjam Syltebø Endalew (45).

– Takk for forbønn!

Hun er svært takknemlig for forbønn fra SMR.   

– Når jeg ser tilbake på de 10 årene jeg har bodd i Etiopia tenker jeg at det er helt utrolig hvor bra jeg har hatt det. Jeg har faktisk aldri opplevd at noen har villet meg vondt. Særlig når jeg tenker på hvor sårbar jeg var de første fire årene, da jeg bodde som enslig i Blånildalen, gikk langs stiene for å vaksinere og kjørte rundt på de dårlige veiene alene. Jeg synes det er helt utrolig at det gikk bra.

De gangene jeg var alene i bilen opplevde jeg aldri å punktere eller å få problemer med bilen. Og til tross for min manglende erfaring, og begrensede faglige innsikt, ble jeg alltid tatt imot med vennlighet og velvilje.

Mirjam er utdannet sykepleier med spesialisering i kvinnehelse. Hun har også en mastergrad i diakoni, og er nå stipendiat ved VID vitenskapelige høgskole hvor hun skriver på en doktorgrad i diakoni.

Påminnelse om Gud

Jeg er oppvokst i Fræna, ved kysten utenfor Molde.  Gjennom barne- og ungdomsårene lærte jeg å be, og forbønn for konkrete personer og situasjoner var viktig.

Da jeg gikk på videregående pleide jeg å begynne hver morgen med å be, og jeg pleide å møte en venninne i matfriminuttet en gang i uka hvor vi ba for alle klassekameratene våre.

I studietiden var jeg med i ulike bønnefellesskap sammen med venninner. Når jeg tenker tilbake på dette ser jeg at mitt forhold til bønn kanskje har forandret seg litt gjennom livet. Det har vært perioder av livet hvor det vært vanskeligere å gi tid og oppmerksomhet til bønn. For meg handler bønn først og fremst om min relasjon til den treenige Gud. I perioder av livet hvor jeg ikke har bedt så mye har jeg tenkt at tilliten min til Gud har vært båret litt av bønnene mine fra andre perioder av livet.

Jeg tenker at bønn er en praksis som minner meg på at jeg har Gud. De siste årene har jeg opplevd det tyngre å formulere bønner gjennom ord. Kanskje fordi jeg opplever at virkeligheten er så kompleks, og at jeg er blitt mer kritisk til hvordan ord og beskrivelser forenkler kompleksiteten i livet? På den annen side synes jeg det er deilig at relasjonen min til Gud ikke er avhengig av at jeg sier eller gjør de riktige tingene. Bønn er et sted hvor tankene kan hvile.

Faste bønner

Nå begynner jeg ofte dagen på kontoret med liturgiske ledd som syndsbekjennelse og trosbekjennelse. Bønnen «Herre miskunne deg over oss» er et viktig anker. De tidløse bønnene formidler sannheter som står fast uavhengig av det som skjer i en verden i endring.

Noen vil kanskje tenke at når jeg ikke formulerer konkrete bønner for konkrete situasjoner så kan det være vanskeligere å se bønnesvar? At det kan være vanskeligere å se gode ting som skjer som tegn på Guds inngripen og tilstedeværelse i verden? Nei, jeg synes ikke det er vanskelig. Jeg velger å fortolke det som skjer gjennom briller hvor Gud er en del av virkeligheten – selv om jeg ikke har bedt konkret for det. Dette er noe jeg har lært av mine etiopiske kollegaer, og noe som jeg ønsker å holde fast på. Det betyr at jeg fortolker også ting som jeg ikke har bedt for som bønnesvar.

Guds omsorg i praksis

Høsten 2019 flyttet vi tilbake til Norge etter fire år i Etiopia. Den yngste sønnen vår savnet Etiopia og vennene der, spesielt savnet han bestevennen sin fra skolen i Addis Ababa, sønnen av en norsk-etiopier som arbeidet for Flyktninghjelpen. Selv om han etter hvert fikk nye venner fra skolen her i Norge savnet han å ha en spesiell venn i nabolaget som han kunne ringe på hos, og leke med når som helst.

En lørdag i august 2020 kom han gledesstrålende inn etter å ha vært ute med søpla. Hele gutten strålte. «Gjett hvem jeg møtte ved søppelkassene?» spurte han. Nei, det greide vi ikke å gjette. Jo, han hadde møtt bestevennen sin fra Etiopia! Det viste seg at faren til gutten hadde avsluttet arbeidet for Flyktninghjelpen og flyttet tilbake til Norge. Og ikke bare hadde de flyttet til Oslo, men uten at de visste hvor vi bodde hadde de kjøpt en leilighet i vårt borettslag!

For meg ble dette et bønnesvar på en bønn jeg ikke hadde uttrykt med ord. Det var mer enn jeg kunne finne på å be om eller å forstå.

Samtidig er jeg jo klar over at det er mange   som har bedt for at ungene våre skal finne seg til rette og få venner i Norge. Kanskje det også er noen i SMR som har bedt spesielt for barna våre?